(DSDS 1927 – 1943)
Etter Det Stavangerske Dampskibsselskabs inntreden i hurtigruten i 1919, ønsket rederiet å erstatte DS «Kong Haakon» med et spesialbygd hurtigruteskip (DS «Kong Haakon» var opprinnelig bygd for kystpostruten). I 1926 bestilte derfor rederiet et nytt skip ved verftet som hadde levert det laveste anbudet: International Shipbuilding & Engineering, eller Danziger Werft i Polen
Etter overleveringen i juli 1927, ble skipet satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. I 1931 fikk DS «Sanct Svithun» kjølerom for ferskfisk, og radiotelegraf. Under angrepet på Norge 9. april 1940 var DS «Sanct Svithun» på sitt årlige verkstedopphold mens DS «Kong Haakon» gikk som avløser. Hun slapp derfor uskadd fra krigshandlingene i 1940. Alle hurtigruteavganger ble innstilt etter invasjonen, men sommeren 1940 ble ruten gjenopptatt. Høsten 1941 ble Tromsø nordligste anløpshavn på grunn av faren for angrep nord for Finnmarkskysten. Finnmark ble betjent av den såkalte erstatningsruten som besto av mindre skip og kuttere.
30. september 1943 var DS «Sanct Svithun» på sørgående fra Ålesund i sørvest sterk kuling. Klokken 18:45 utenfor Stadlandet ble hun angrepet av seks britiske bombefly. Flyene bestrøk skipet med mitraljøser og slapp bomber i den tro at 50 tyske soldater befant seg ombord.
De tyske soldatene hadde imidlertid gått av i Ålesund og var på vei sørover med et annet skip. En bombe traff og satte skipet i brann mens kapteinen og losen forsøkte å sette skipet på land. DS «Sanct Svithun» traff land ved Kobbeholmen utenfor Ervik i Selje kommune. Forskipet hang på et skjær mens akterskipet lå under vann. Lokalbefolkningen i Ervik hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje, og de ilte til unnsetning. De greide å redde 76 mennesker fra de frådende vannmassene, mens 47 mennesker omkom – 35 nordmenn og 12 tyskere.
Skipsvraket ble liggende noen dager før det gled av skjæret og forsvant i dypet. Det eneste som ble reddet av skipet var skipsklokken. Den norske hjemmefronten sendte via den norske legasjonen i Stockholm et skarpt telegram til den norske eksilregjeringen i London: «Vi har mottatt meddelelse fra en pålitelig rapportør på Vestlandet som har innsamlet pålitelig underretning blant øyenvitner og overlevende angående «St. Svithun»s senkning. Han erklærer at de tyske beretninger i pressen stort sett er riktige. Når de uheldige virkninger ikke er blitt større, kommer det av at alle hjemme nekter å tro at engelskmennene kan ha oppført seg på en sådan måte. Det står i strid med de erfaringer som er blitt gjort av folk hjemme i nesten 3 år. Om sånt skulle hende igjen, ville det være i høyeste grad skadelig.»
Noen byråer i Norge var mer enig i det nevnte telegrammet enn forfatteren selv. Postvesenet utgav frimerker illustrert av plakattegneren Harald Damsleth. Aftenposten hadde et kors med navn på avdøde personer, og NS ivret etter å installere et monument i nærheten av stedet der skipet forliste. NS valgte å ikke følge opp en slik plan, av frykt for sabotasjeaksjoner. I dag står det et minnekapell i Ervik, og i klokketårnet henger skipsklokken fra DS «Sanct Svithun».
Ved levering var DS «Sanct Svithun»s tonnasje 1 376 bruttoregistertonn, 778 nettoregistertonn, og lasteevnen var 734 dødvekttonn. Hovedmaskinen var en kullfyrt Lentz dobbel compound dampmaskin med oppgitt ytelse 1 650 ihk (indikerte hestekrefter) og 242 nhk (nominelle hestekrefter). Toppfarten var 14 knop. Skipet hadde to passasjerklasser: 1. plass og 3. plass. Hun hadde 182 køyeplasser fordelt på 82 på 1. plass og 100 på 3.plass.
